Ekspropriasjon av eiendom innebærer at grunneier tvinges til å gi fra seg hele eller deler av eiendommen. Som kompensasjon for ekspropriasjon har den som rammes av ekspropriasjonen krav på full erstatning.

I denne artikkelen gis en nærmere redegjørelse for hva som ligger i ekspropriasjon, og hvilke regler som gjelder ved ekspropriasjon.  

Se også vår nettside:  ekspropriasjonsadvokaten.no 

Ekspropriasjon, parter og yttergrense

Ekspropriasjon innebærer avståelse av eiendomsrett eller andre formuesrettigheter mot full erstatning. De viktigste lovene på området er lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningsloven) og lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven/vederlagsloven). For øvrig er prinsippet om full erstatning grunnlovfestet i § 105, og også en rekke andre lover kan komme til anvendelse, herunder forvaltningsloven, plan- og bygningsloven, skjønnsloven mv.

 

Et ekspropriasjonsinngrep innebærer at noen må avstå eiendomsrett eller andre formuesrettigheter, jf. oreigningsloven § 1 og ekspropriasjonserstatningsloven § 2 a. Ekspropriasjon kan skje uavhengig av eierens ønske (tvangserverv).

 

Den som krever avståelse ved ekspropriasjon kalles ekspropriant, mens den som må gi fra seg rettigheter kalles ekspropriat, se ekspropriasjonserstatningsloven § 2 d og e. Eksproprianten kan være enten offentlig instans eller privatperson, men de fleste ekspropriasjonstilfellene skjer til fordel for det offentlige. Typiske eksempler er Vegvesenet, Jernbaneverket og kommunene.

 

Erstatningsytelsen skiller ekspropriasjon fra konfiskasjon. Ekspropriasjon dreier seg særlig om avveiningen mellom den private eiendomsrett og samfunnets interesser. Ekspropriasjon må ikke sammenblandes med såkalte rådighetsreguleringer (rådighetsbegrensninger eller rådighetsinnskrenkninger), der det ikke foreligger noen avståelse av eiendomsrett, men snarere legges bånd på eiendommen gjennom reguleringer.

 

Privat eiendomsrett vs. samfunnets interesser 

At norsk rett bygger på privat eiendomsrett, innebærer at en eier i utgangspunktet har eksklusiv faktisk og juridisk rådighet over sin eiendom. Denne rådigheten kan både være av positiv og negativ karakter, som innebærer at eieren henholdsvis selv kan utnytte eiendommen og hindre andre i å gjøre det tilsvarende.

 

Den private eiendomsretten må likevel holdes opp mot felles samfunnsinteresser. Det har vært en tendens at myndighetene i stadig større grad griper inn i den private eiendomsretten og innskrenker eller opphever eierrådigheten. For eksempel vil arealplanlegging etter plan- og bygningsloven kunne begrense eierrådigheten ved at eieren bare kan disponere over grunnen i tråd med formålet i vedkommende plan. Eiendomsretten må således sies å være negativt avgrenset, ved at eieren har den rådighet som ikke er særskilt unntatt. Eierens rådighet betegnes derfor ofte som «restretten», og vil avhenge av den til enhver tid gjeldende lovgivning.

 

Ekspropriasjon krever hjemmel i lov 

Ekspropriasjon er et inngrep i den enkeltes rettsposisjon som krever hjemmel i lov. Det eksisterer ingen alminnelig hjemmel for ekspropriasjon i norsk rett, men man kan som nevnt finne regler om ekspropriasjon i en rekke lover. I oreigningsloven § 2 er det angitt en rekke spesielle ekspropriasjonsformål, herunder ekspropriasjon til kirke eller gravplass, universitet, skole, idrettsplass, sykehus, fengsel osv. Eksemplene viser at ekspropriasjon først og fremst er forbeholdt samfunnsmessige behov. Utover dette, finnes det flere særlover som gir adgang til ekspropriasjon når det gjelder både fast eiendom og løsøre, se for eksempel plan- og bygningsloven, veiloven, sivilbeskyttelsesloven mv.

 

Ekspropriasjon er normalt avhengig av særskilt tillatelse fra Kongen, et departement eller en annen offentlig myndighet. Spørsmålet om adgangen til ekspropriasjon er imidlertid ofte henvist til skjønn, se lov om skjønn, ekspropriasjonssaker m.m. av 1. juni 1917 § 46 (2).

 

Ekspropriasjonsrettens omfang

Ekspropriasjonsrettens omfang avhenger av hvordan vedkommende lov er å forstå. Den enkelte ekspropriasjonslov vil normalt gå så langt som nødvendig for at ekspropriasjonen når sitt mål. Det kan for eksempel tenkes at selve eiendomsretten ikke angripes, men at det åpnes for en adgang til å sette opp en lys- eller telefonstolpe på en privat eiendom. Således kan ikke bare eier, men også panthaver, eller rettighetshaver til servitutt eller bruksrettighet, rammes dersom dette er påkrevd.

 

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 gir hjemmel til å ekspropriere både bebygd og ubebygd grunn til gjennomføring av reguleringsplan og bebyggelsesplan. Med fylkesmannens samtykke, kan kommunestyret foreta ekspropriasjon for å sikre kommunens grunnarealer til ny tettbebyggelse selv om det ikke foreligger reguleringsplan. På den måten kan kommunene sikre seg utbyggingsarealer og tomtereserver lenge før utbygging skal settes i gang.

 

Grunnlovsvernet i § 105 

Grunnloven § 105 inneholder en grunnleggende ekspropriasjonsbestemmelse som sier at den som må avstå eiendomsrett til det offentlige har krav på full erstatning. Denne bestemmelsen er begrunnet ut fra hensynet til borgernes rettssikkerhet og likebehandling.

 

Grunnlovsbestemmelsen innebærer i utgangspunktet at lovgivningen for øvrig ikke må være i strid med denne hovedregelen. Det kan imidlertid tenkes grensetilfelle, for eksempel ved spørsmålet om rådighetsinnskrenkninger kan utløse erstatningskrav. I den senere tid har det blitt gitt nye lovbestemmelser som enkelte har ment berører private interesser på en slik måte at det i realiteten er snakk om ekspropriasjon og at man derfor har krav på full erstatning.

 

Med unntak av erstatningen, legger ikke Grunnloven begrensninger på hva som kan eksproprieres, eller til hvilket formål. Ordlyden legger imidlertid opp til at ekspropriasjon kun kan skje til fordel for staten, men dette er ikke fulgt i praksis.